En aura av fornedrelse

Å kunne snakke sitt morsmål er en av de mest grunnleggende rettighetene verdenssivilisasjonen har satt ned for seg selv, nevnt allerede i artikkel to i FNs
Verdenserklæring om menneskerettigheter. Men, som alle vet er det forskjell på teori og praksis. Ikke minst med den nye etiske verdensordenen man ville at skulle reise seg fra ruinene etter den andre verdenskrigen. Det er vel knapt ett eneste pålegg i de til sammen 30 artiklene som ikke blir tilsidesatt og brutt daglig og jevnlig, og ofte med tragisk utfall. Og mange får bokstavelig talt kjenne det på kroppen. Den norske kunstneren Shwan Dler Qaradaki er opprinnelig fra irakisk Kurdistan, noe som betyr at han har hatt nærmere erfaring med slike situasjoner enn hva som er vanlig ellers i verden.

Qaradaki kom til Norge som flyktning i 1999, og har siden da etablert seg som en av norsk kunstlivs mest markante stemmer i kampen for menneskeverd, demokrati og flyktningens status. Arbeidene i Halo of Shame på Kunstplass tar i likhet med flere tidligere prosjekter utgangspunkt i kunstnerens egen oppvekst og familiehistorie, fra Iran-Irak-krigens redsler til folkemordene på kurderne under Saddam Husseins diktatoriske regime i 1980- og 90-årene. Sentralt i utstillingen er lydverket My Brother Still Whispers To Me, en gjenskaping av broren Kamals opplevelser i det såkalte «røde sikkerhetsfengselet» i byen Suleimani. Verket balanserer mellom dramatisering og dokumentar, der vissheten om at alt vi hører faktisk har skjedd i virkeligheten gir den hviskende stemmen i mørket et innstendig nærvær.

Fortellingen om fengsling og tortur er lydsatt med fluesurr, hosting og pusting fra medfanger, og fjerne skrik som gir oss følelsen av noe av den samme klaustrofobiske desperasjonen og redselen broren må ha kjent i sitt mørke, i en kummerlig fengselscelle, ventende i uvisshet på når døra skal gå opp til neste avhør; neste runde med fysiske og psykiske overgrep.

Kamal hadde ikke gjort annet galt enn å snakke kurdisk, og hevde sin rett til å uttrykke seg offentlig på sitt eget morsmål. Det bor nærmere 30 millioner kurdere i området mellom Iran, Irak, Tyrkia og Syria. Språket kurdisk er, eller har inntil nylig vært, forbudt brukt offentlig i disse landene; brudd på disse bestemmelsene kan medføre harde dommer og år i fengsel. Hva slike opplevelser gjør med et samfunns og enkeltindividers identitet og selvrespekt må man kanskje ha erfart selv, på kroppen, for å riktig kunne skjønne. Et menneske som har blitt frarøvet sine mest grunnleggende sosiale, psykologiske og kroppslige rettigheter og som resten av livet må bære sine sår, opplever at bare dette er hva andre ser: en aura av fornedrelse og tap av egenverd.

Arrene bæres på huden, i sjelen, i språket man glemmer og i det språket man må lære i nytt land, som del av et nytt folk. Blant verkene i Halo of Shame er Sharp as a Knife, fire sirkelrunde tekstilarbeider – broderte «portretter» av de virkelige arrene Qaradaki selv fikk som barn under Iran-Irak-krigen, med rammer sveiset sammen av kanonhylser hentet fra krigsmarken. Sharp as a Knife er en både dramatisk og poetisk utlevering av egen kropp og historie. Dette verket – som utstillingen i helhet – er en påminnelse om viktigheten i å enes om en fellesmenneskelig, etisk standard, og møtes i et språk som er større enn verbalspråket, og som åpner for forståelse på tvers av ulike livserfaringer.

Copyright: Kunstplass]