om utstillingen | foto | video | lyd |seminar | tekst |presse

KUNSTEN Å FRIGJØRE

Bjørn Hatterud, juni 2013

Det finnes homser og lesber som hevder at livet som homo var bedre før. Homomiljøet var mer mangfoldig og spennende før homser og lesber falt inn i ekteskapet, før vi ble striglet og husvarme og fikk våre klisjéfylte representanter i TV-programmer. Til de av dere som hevder at ting er gått feil vei vil jeg bare si en ting: Hold kjeften på dere! Vi har det bedre enn noensinne. Vi kan gifte oss, vi kan være åpne om kjærestene våre, vi har rollemodeller, vi har kontaktnett og potensielle elskere eller livsledsagere er et par tasteklikk unna, og vi har råd til å besøke verdens homometropoler. Vi er havnet i et gullrike av melk og honning! Vi er endeløst heldige som får være homser, lesber, bi eller trans i Norge i 2013. Vi burde feire hver dag.
Samtidig er det fortsatt ting som er verdt å kjempe for, og I See Rainbows er ment som inspirasjon for denne kampen. I det følgende vil jeg gå kjapt gjennom det som jeg mener er verdt å kjempe for, og hvordan en kunstutstilling kan påvirke.

Homoliberale land som Norge, og homoliberale kulturer som den norske, er unntak globalt og historisk. Strafferammer fra bøter, via fengsel til dødsstraff er virkeligheten for våre brødre og søstre i store deler av verden. Mange steder er forbudene mot homofili blitt innført de siste årene. Mentaliteter og lover endres stadig. Vi skal ikke ta vår egen frihet og trygghet for gitt, like lite som vi skal akseptere at den mangler andre steder.
Zanele Muholis fotografier fra Sør-Afrika viser oss en verden som for mange oppleves som langt unna. Blomstrende homofobi i Afrika er lett å fortrenge. Samtidig blir verden gradvis mindre gjennom globalisering. Opprettholdelsen av homorettigheter i Norge forutsetter fortsatt kamp andre steder. Det er vår fordømte plikt å være solidariske med de som har det kjipt andre steder, om ikke annet fordi det sikrer vår egen trygghet og frihet.
Slava Mogutin måtte flykte fra Russland fordi han var homse. Han startet det som senere har utviklet seg til en homofil flyktningstrøm fra Russland til USA. Russland er vårt naboland. Lenger trenger en ikke å dra for å oppleve ondskap satt i system.

I Norge ble homoseksualitet mellom menn avkriminalisert i 1972. Likevel tok det mange år med rettighetskamp og holdningsendringer for at vi skulle komme der hvor vi er i dag. En skal ikke lenger tilbake enn midten av 1980-tallet før enn skammen og behovet for normalitet for homser var så stor at Fin Serck-Hanssen sitt fotografi av en mann i gummidrakt ble forsøkt sensurert av Forbundet av 1948. På 1990-tallet var fremdeles takhøyden i homomiljøet så lav at Lill-Ann Chepstow-Lusty vekte stor oppsikt med sine fotografier av outsidere, både i og utenfor homomiljøet. Vi skal prise oss lykkelige over alt som er blitt bedre med årene.
Hvor går så kampen videre? På hvilke måter kan vi utvikle oss slik at vi får det enda bedre, og samtidig sikrer oss mot tilbakefall av homofobi? Jeg tror at en ting vi kan ta tak i er skam.

Skam er et effektivt verktøy for sosial kontroll og den er lett å påføre. Å snakke dritt om andre skaper skam. Å framstille andre som mindre verdt skaper skam. Skammens kjerne, for den som rammes, er en angst for avvisning. Skammen gir ønsker om å synke i jorda, eller behov for å sikre seg mot at ingen ler eller vemmes. Skam gir nedsatt livskvalitet, livslyst og livsutfoldelse. Skam er selve kjernen i livssmerten for mange. Skam går hånd i hånd med sosial angst, ensomhetsfølelse og behov for anerkjennelse. I kamp mot skam er det to innfallsvinkler som funker. Det ene er å finne personlig styrke til å opptre skamløst. I de aller fleste tilfeller av skam totalt bortkastede. Tør en vise fram det en skammer seg over, vil de fleste fortsatt være glade i en.
Dersom kulturen du ferdes i sier at du skal skamme deg er skammen tøffere å bli kvitt. Hvis kulturen din sier at homofili er feil, og noe som bør bli slått hardt ned på, så er følelsen av skam en berettiget selvforsvarsmekanisme. Vi er heldige i Norge i dag, som i utgangspunktet ikke trenger å føle skam over å være homo.

Likevel er det fremdeles skamproduserende elementer i norske medier- og samfunnsdebatt. Vi har litt for stor vilje til å plassere folk i bås etter kjønn og seksualitet, der skillene mellom to kjønn og hetero og homo virker som formet i Destein. De siste årene har debatten om homofili er medfødt eller ikke tatt av. Enkelte vitenskapsmenn hevder at det bare er et tidsspørsmål før enn forskerne finner selve homo-genet. Andre hevder at hjerneskanning avslører potensiell homoseksualitet med vitenskapelig presisjon. Homofili er altså noe en leter etter i et laboratorium, ikke noe folk selv føler. I et parallelt forskningsløp undersøkes det på flere forskningsinstitusjoner hvorvidt biseksualitet faktisk eksisterer. Hypotesen som undersøkes hevder at biseksuelle kanskje bare er homser som fortrenger legningen sin, eller forvirrede heterofile. Grensene for homo og hetero er noe en forsøker å avgjøre med vitenskapelige verktøy. Hva folk selv måtte føler virker mer uviktig.
Men det er ikke bare kjønnet du faller for som er noe som puttes i bås. Selve kjønnet folk opplever seg for er også bås-satt. Norske transkjønnede opplever fremdeles at de må la seg operere etter standardiserte mål, slik at alle fysiske kjennetegn på deres medfødte kjønn blir borte, om de i det hele tatt skal få tilbud om kjønnskorrigerende behandling. Tilfeller av kjønnsuttrykk mellom mann og kvinne renskes opp i med skalpell.

De siste årene har homser og lesber inntatt media, og dette er positivt. Samtidig er representerer utvalget av homser og lesber i TV-serier og filmer et ganske smalt spekter av oss. Homser er snille, følsomme, velpleide estetikere, uten å være femi eller labile. Lesber er tøffe, sterke og smarte, men aldri butche eller slemme.
Gjennom representasjon og gjengivelse av virkeligheten påvirker media og samfunnsdebatt måten vi ser virkeligheten på. Idealer som presenteres i media blir lett våre egne. Vi bombarderes av bilder og inntrykk fra vi står opp til vi legger oss, i radio, TV, reklame, film, bøker og ikke minst i sosiale medier.
Det var ikke tilfeldig at vi alle spiste lavkarbo i 2011. Det var ikke uten grunn at den glatte muskelmannmoten ble etterfulgt av den tynne, skjeggete hipsteren et par år tidligere. Det var ikke et hendelig mirakel at folk kastet ut buesofaen og malte veggene hvite enda noen år før det igjen. Vi påvirker hverandre, og vi lar oss påvirke.
I kamp med massemediers framstilling av virkeligheten, og gruppepress fra sosiale medier, er det lett å gi etter. Det er positivt å ønske å passe inn. Å være en del av en gjeng er noe av det vakreste et menneske kan oppleve. Et problem oppstår imidlertid hvis framstillinger av homser, lesber, biseksuelle og transer i mediene ender opp med å snevre inn handlingsrommet vi har som individer.

Media og samfunnsdebatt representerer og gjengir og former virkeligheten for kjønn og legning. Problemet er bare det at ikke alle passer inn i den virkeligheten som blir gjengitt. Ikke alle homser er snille veltrente eller velkledde. Ikke alle lesber er tøffe og smarte, men feminine jenter. Ikke alle biseksuelle er på en evig vei ut av homoskapet, eller med på biseksuell for å bekrefte at de er hetero. Ikke alle transer ønsker å få kuttet bort samtlige bånd til sitt opprinnelige, biologiske kjønn.
I alle de medieskapte forestillingene om hva det vil si å være homo og hetero, mann og kvinne ligger det dermed også kimer til skam. Jo mindre mangfoldet blir i framstillingene av virkeligheten, jo mindre oppleves det samme mangfoldet i virkeligheten.

Det er skummelt med ensidige framstillinger i massemedier og sosiale medier av homser, lesber, biseksuelle og transer. Og derfor kan det være nyttig med noen utvidende korrektiver. Og her kommer I See Rainbows inn.

Målet med utstillingen er å inspirere, å vise at det går an å være skeiv på mange måter. Det finnes en stor, vakker og vill verden av skeive liv der ute. Mulighetene for livsutfoldelse er tilnærmet endeløse, også på tvers av normene for mann og kvinne, hetero og homo.

En kan være homse og like hard musikk. Konrad Boehmers støyverk er noe av det mest bråkete som kom ut av 1960-tallet. Jayne County har vært M2F-transe i førti år, uten å operere bort pikken, og enda blitt tatt for å være dame. Synne G. Wettens video minner om at en kan være transe med pupper, og enda være den aktive parten i et samleie. Machohomopornostjerna Francois Sagat har i SUPERM sitt verk like store muskler og like mye hår på brystet om han så leser myk poesi i damebadedrakt. Slava Mogutin viser unge homser som er harde og tøffe. Zanele Muholi viser at grenseoppgangene mellom lesbe og trans er gradvise, i et land der begge deler er tabu.

I See Rainbows har som mål å åpne opp båsene for homokulturen. Kunst har et frigjørende potensial, kunsthistorien er mettet av eksempler der kunsten har touchet innpå dagliglivet og åpnet for nye måter å se og leve livet på.
Fluxus og popkunst, dadaisme og surrealisme, konseptkunst og den ulne samlesekken som kalles samtidskunst har gitt oss nye bilder av virkeligheten, nye måter å se virkeligheten på, nye begreper, nydesign, nye estetiske idealer, nye tankekategorier og nye ideer. Som kilde til inspirasjon for levd liv er kunst nærmest utømmelig.
Når I See Rainbows viser andre måter å være skeiv på, enn det vi blir vist i massemedier og sosiale medier er dette for å bekjempe skam og å utvide reglene for hva det vil si å være skeiv. I See Rainbows er en oppfordring til å tørre å utfordre grensene for hva du selv tør å gjøre. Gjennomå slippe oss selv og andre mer løs, vil skammen avta.

Når vi ser en regnbue, så ser vi den som et spekter av klart adskilte farger, rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett. Øynene våre er trent opp til å se regnbuen som separate bånd av farger. Men virkeligheten er ikke slik at det er klare skiller mellom fargene i regnbuen. Fargene flyter gradvis over i hverandre.
Neste gang du ser en regnbue kan du prøve å se etter overgangene mellom fargene vi er vant til å oppfatte. Først når du ser at de egentlig flyter over i hverandre har du fått øye på hele spekteret.
Det samme gradvise mangfoldet finner vi igjen over alt. Let, finn og verdsett mangfoldet. Se kunst og bli inspirert. Enten du er mann eller dame, hetero eller homo, eller er en av de som ikke føler seg bekvemme i noen av disse båsene.

Copyright: -kunstplass 5