om utstillingen | foto | video | lyd |seminar | tekst |presse

John Cage (US)
Nils Bech (NO)
Pauline Oliveros (US)
Håkon Kornstad (NO)
Konrad Boehmer (NL)
Jon Øivind Ness (NO)
Annea Lockwood (US)
Lisa Dillan (NO)
Jerry Hunt (US)
Lene Grenager (NO)
Little Annie & Baby Dee (US)
The Gerogerigegege (JP)

John Cage (US, 1912 – 1992)
”Excerpts from Muoyce” (1983), 6:07
John Milton Cage var en amerikansk eksperimentell komponist og kunstner. Cage ble en sentral skikkelse blant 1950- og 1960-tallets fluxuskunstnere og minimalistiske komponister, og han regnes som en av det 20. århundres mest originale og betydningsfulle musikalske fornyere.

Nils Bech (NO, f. 1981)
”Pass Pass Me By (Home Town/Family Affairs) (2012), 5:14
Nils Bech is a singer and performance artist who explores the tensions between art, contemporary music and pop music. Bech has performed at institutions and arrangements like the Venezia Biennale, The New Museum and PS1 in New York, The Institute of Contemporary Art (ICA) and Frieze Fondation in London, among many others.

Pauline Oliveros (US, f. 1932)
”This Great Fool’s Stage” (1990), 5:12
Pauline Oliveros is an American accordionist and composer who is a central figure in the development of post-war electronic art music and her concepts of “deep listening”.

Konrad Boehmer (NL, f. 1941)
”Aspekt” (1966), 15:18
Konrad Boehmer studied composition with Gottfried Michael Koenig and philosophy, sociology and musicology at the University of Cologne, writing his doctoral thesis on the theory of open form in new music in 1966. His compositions characteristically
employ serial organization or montage, sometimes with elements of jazz and rock.

Jon Øivind Ness (NO, f. 1968)
”Mooncough” – spilt av Ensemble Ernst, dirigert av Thomas Rimul (2009), 8:58
Jon Øivind Ness studerte klassisk gitar og komposisjon ved Norges musikkhøgskole. Ness fikk sitt gjennombrudd som komponist i 1994 og har blitt tildelt Edvardprisen to ganger. I de senere år har han i større grad ønsket å uttrykke seg gjennom musikk som kommuniserer ene og alene som musikk, uten kryptiske referanser til utenforliggende fenomener.

Håkon Kornstad (NO, f. 1977)
”Fra Perlefiskerne av Bizet” (2013), 3:10
Tenorsaksofon/Operatenor
Håkon Kornstad er en av landets fremste saksofonister med flere plateutgivelser. Han
har vært frontfigur i Wibutee, vært med på å revitalisere den norske jazzen på 2000-tallet og fått stjerneanmeldelser i New York Times. I 2009 ble Kornstad interessert i opera, og han begynte på en master på Operahøgskolen i Oslo (2011/2013). I 2012 startet han ”Tenor Battle” – et eksperiment der han kombinerer opera med saksofon.

Annea Lockwood (US, f. 1939)
”Dusk” stereo electroacoustic (2012), 7:00
Annea Lockwood was born in New Zealand. She studied instrumental composition and electronic music in England, Germany and Holland. In 1973 she settled in the US. She is an Emerita Professor at Vassar College. Her music ranges from electro-acoustic soundscapes and vocal music and her work often involves recordings of natural found sounds from glass, rivers and the environment. ”Dusk” incorporates the low frequency sounds generated by seafloor ’black smoker’ hydrothermal vents, transposed bat calls, and percussionist William Winant playing a tam tam. Her music has been presented at festivals all over the world.

Lene Grenager (NO, f. 1969)
”Treslag” (2006), 2:41
Lene Grenager er komponist og cellist og har sin utdanning fra Norges musikkhøgskole. Grenager er aktiv både som komponist og musiker. Hun har arbeidet profesjonelt siden 1995 og har medvirket som komponist, musiker og produsent på et 20-tall utgivelser. Grenager har for tiden (2009–2013) et 5-årig arbeidsstipend fra Statens Kunstnerstipend.

Lisa Dillan (NO, f. 1969)
”Change” (2010), 6:08
Lisa Dillan er sanger, performancekunstner og komponist. Hun underviser også i improvisasjon som 1. amanuensis ved Norges musikkhøgskole, og har holdt en rekke kurs i improvisasjon og komposisjon for instrumentalister og sangere på de fleste nivåer fra kulturskole til høyskoler. Lisa har mottatt en rekke stipender, er innkjøpt av Kulturrådet, og mottok i 2006 to års arbeidsstipend fra Norsk Kulturråd.

Jerry Hunt (US, 1943 - 1993)
Jerry Hunt was an American composer and pioneer of real-time electronic and computer music and video that were controlled by his ritualistic performance techniques. His compositions include a number of interests from theatrical/ritual work, visual images to computer-assisted mathematical techniques.

Little Annie (US) & Baby Dee (US, b. 1953)
”Perfect Gift” (2012), 2:57
Get ready for two of the ultimate divas! Med piano, humor og mye punk attitude er Little Annie and Baby Dee en spennende duett. Lille Annie var på 70-tallet vokalist i den atonale dance-punk bandet Annie og Asexuals. På 80-tallet dro hun til England for å jobbe med det politiske punk kollektivet Crass samt Coil og Nurse With Wound. Baby Dee er en fortryllende komponist, utøver, klassisk utdannet harpist, sirkus veteran og transseksuell legende. Med sin smittende kakling og unike talent
på piano, harpe og trekkspill, har hun skapt en helt egen sound.

The Gerogerigegege (JP), Years active from 1985 to early 2000s
“Gay Hotel Ultra” (1993), 19:40
Experimental, noise, punk, musique concrète, performance art, noisegrind, noise punk, noise rock, grindcore, industrial, harsh noise, noisecore, power noise.
”Fuck compose, Fuck melody, Dedicated to no one, Thanks to no one, ART IS OVER”.
- Juntaro Yamanouchi

Josefin Winther (NO, f. 1986) - SPILTE LIVE PÅ ÅPNINGEN
Josefin Winther er fra Bergen og bor for tiden i London.
Hun ga ut den kritikerroste debutplaten Be Proud or Stay Out of It høsten 2008.
“…et svært spennende debutalbum og en seriøs søknad om tittelen Norges svar på PJ Harvey.” (Østlendingen)
Josefin er nå tilbake med ny kraft og rått materiale. De siste årene har hun holdt konserter i London og Reykjavik og høstet fantastiske kritikker på liveshowene sitt. Hun har den siste tiden også gjort seg bemerket seg som låtskriver for andre artister.

LYD

Bjørn Hatterud, juni 2013

Der de fleste av oss, undertegnede inkludert, fyller mye av dagene med tilfeldig valgt musikk fra en eller annen radiokanal, så er målet med musikken på de to iPodene i utstillingen å gi litt andre perspektiver på hva skeiv lyd kan være. Homsers soundtrack er ifølge klisjeene fylt opp av sterke kvinnerøster, svulstige arrangementer eller dansbare rytmer. Eller alt dette på en gang, i for eksempel musikaler eller Eurovisjonens slagerkonkurranse. Lesber derimot, om en skal tro klisjeene, har sansen for ulike former av americana og evinnelige singer/ songwriterdamer, som i sang etter sang synger om sinne, savn og stolthet. Ikke et vondt ord om noe av dette, men skeiv lyd er langt mer.

I See Rainbows presenterer 12 spor, på til sammen godt over en time lyd av skeive utøvere og komponister. Musikken er hentet fra skjæringspunktet samtidsmusikk og pop, og en kan grovt sett dele låtene inn i fire. Først så har du det en kan kalle deep listening. Dette begrepet ble funnet opp av Pauline Oliveros, som for over femti år siden startet karrieren som en av de viktigste, tidlige skaperne av elektronisk musikk. Uten Oliveros’ påvirkning hadde vi ikke hatt tekno, ambient og house, slik vi kjenner det i dag. Senere utviklet Oliveros en musikkfilosofi der målet var å lytte så dypt som mulig, musikk som en meditativ øvelse, for kroppslig tilstedeværelse og sjelelig fordypning. Annea Lockwood og Jerry Hunt sine lydspor er også musikk laget inspirert av, og for slik deep listening.

Deretter har du komponister som har motsatte strategi, her snakker vi hard core konfrontasjon. Konrad Boehmer utforsket i en serie grensesprengende verk på 1960-tallet støyestetikk. Boehmer så lyden som del av et Marxistisk revolusjonsprosjekt.
Japanske The Gerogerigegege er en legende innen støymusikk. Med sceneshow bestående av onani og aggresjon, og skitne samples med høyfrekvente pip og hvit støy var bandet, i realiteten et soloprosjekt, genredannende for støymusikken på 1980-tallet.

Deretter har vi en rekke komponister som opererer i eksperimentell kunstmusikk som refererer til tekster og ting, la oss kalle dette for samtidsmusikk. Jeg risikerer en neve i trynet ved å forenkle tingene på denne måten, men en kan si at samtidsmusikken var en reaksjon på modernistisk musikk. Denne igjen var eksperimentell musikk som primært var opptatt av å kartlegge hva komponister kunne gjøre med klanger og former.

Samtidskomponistene utvidet grensene for denne musikken med å referere til ting utenfor musikkfeltet, til bøker, filmer, til filosofi, teori, popmusikk, folkemusikk og så videre, uten å gi slipp på de modernistiske klangene. John Cage er kongen av samtidsmusikken. Han innførte sampling og DJ-ing i verkene alt på 1930-tallet, senere samplet han tekster, radioopptak og klassisk musikk. Jon Øivind Ness opererer i samtidsmusikktradisjonen. Han nevner blant annet Quentin Tarantinos filmer som inspirasjonskilde, samtidig som han stjeler friskt fra klassiske musikktradisjoner. Lene Grenager siterer skamløst fra folkemusikk, støymusikk, så vel som samtidsmusikkens egen historie i sine grensesprengende verk for cello. Lisa Dillan synger Elvis med samme selvfølgelighet som de gangene hun utvider grensene for menneskestemmens kapasiteter i avanserte komposisjoner, som i verket vi har her.

Til slutt har vi tre sangbaserte verk. Nils Bech låner fra hele kunstmusikkfeltet og siterer fra samtidskunstpraksiser i sine poplåter. Little Annie og Baby Dee har bakgrunn fra punk, performancekunst og undergrunnkabareter når de synger og spiller. Håkon Kornstad har lang erfaring fra jazzfeltet som profesjonell saksofonist, de siste årene har han sunget opera, også her er han i ferd med å skape seg et levebrød. Lytt til musikken og bli inspirert!

Josefin Winther spilte live på åpningen 20.juni 2013

 

Copyright: -kunstplass 5