om kunstplass 5 | utstillinger & events | praktisk info ||  
| kommendetidligere

 

om utstillingen | foto | video | lyd |seminar | tekst |presse

Zanele Muholi (ZA, b. 1972)
Zanele Muholi is an award-winning South African photographer whose work reflects
black lesbian identity. She has documented stories of hate crimes against the queer
community to bring forth the realities of “corrective” rape and assault in post-
Apartheid South Africa. At -kunstplass 5 she shows 12 portraits from the series "Face and Phases".

In 2010 her Faces & Phases series was included on the 29th São Paulo Biennale;
the series was published by Prestel and nominated as best photobook of 2010
at the International Photobook Festival in Kassel. In 2012 the series was shown on
Documenta 13. Zanele Muholi won the Index on Censorship - Freedom of Expression
art award, it was announced in London on 21 March 2013.

Read Zaneles artist statement her.

Slava Mogutin (SU/US, b. 1974)
Siberian-born artist and writer Slava Mogutin was exiled from Russia for his outspoken queer writings and activism at the age of 21. In 1995, he was granted political asylum in the US with the support of Amnesty International and PEN American Center.
Mogutin is the author of two monographs of photography published in the US and
seven books of writings in Russian. Mogutin’s work has been exhibited internationally
and featured in a wide range of publications including Flash Art, Modern Painters, i-D,
Vice, Visionaire, L’Uomo Vogue, Stern, and The New York Times.

Read Slava's artist statement her.


Slava Mugotins Holy Goat (til venstre) og Zanele Muholis Faces & Phases.

Lill-Ann Chepstow-Lusty (NO/GB, f. 1960)
Lill-Ann Chepstow-Lusty er kanskje mest kjent for sitt prosjekt Gay Kids, der hun har samlet sammen barndomsbilder av en rekke homofile til en fotoserie som både er publisert som bok, og vist i ulike utstillingsrom over hele landet. At Chepstow-Lusty er blitt kjent for et politisk, idealistisk og pedagogisk opplysningsprosjekt er et paradoks, for her snakker vi om en av norsk kunsts enfant terribles. Les mer her.

Fin Serck-Hanssen (NO, f. 1958)
Serien med 10 blå menn var i 1985 Fin Serck-Hanssens første utstilling i Oslo etter at han hadde studert foto i England. I England hadde han kommet inn i homomiljøet via omveier. Han hadde en stor musikkinteresse, som først trakk ham inn i subkulturelle miljøer, og der ifra videre inn i homomiljøet. Kulturelt sett var Serck-Hanssen mer inspirert av punkere og industriell musikk, enn av kommersiell homokultur. Les mer her.

Åtte av Fin Serck-Hanssens 10 bål menn.

Fin Serck-Hanssen

Bjørn Hatterud, juni 2013

Serien med 10 blå menn var i 1985 Fin Serck-Hanssens første utstilling i Oslo etter at han hadde studert foto i England. I England hadde han kommet inn i homomiljøet via omveier.
Han hadde en stor musikkinteresse, som først trakk ham inn i subkulturelle miljøer, og der ifra videre inn i homomiljøet. Kulturelt sett var Serck-Hanssen mer inspirert av punkere og
industriell musikk, enn av kommersiell homokultur. Som en konsekvens av dette brukte han mye av studietiden på rockekonserter, der han tok bilder av musikere som Depeche Mode,
REM og The Clash tidlig i deres karrierer. Da Serck-Hanssen kom tilbake til Oslo fortsatte han å ta musikerbilder for musikkblader, han gikk i lærjakke og Dr Martens-støvler, gikk på konserter og var en del av undergrunnsmusikkmiljøet.

De fleste homsene i homomiljøet i Oslo på 1980-tallet var mest opptatte av å være pene på håret, av fine klær og slagermusikk, så Serck-Hanssen falt litt på utsida. Han skilte seg ut så kraftig stilmessig at folk ofte trodde at han var i byen på besøk fra utlandet. Det positive med at han havnet på utsida var at dette inspirerte ham til å oppsøke miljøer av andre som ikke
passa inn i homomiljøet. Han pleide å gå på utestedet Boys Club, som lå oppi en annenetasje i en bygning i horestrøket i Oslo, og var diskret sett utenfra, men et vilt og spennende sted der det hang homser og fetisjister, skruller og transer og prostituerte. Dermed endte vennebasen hans til stor grad til å bestå av heterofile musikkfolk, fotografer og outsiderne i homomiljøet.
Da Serck-Hanssen kom hjem til Oslo fikk han tilbud om studio og mørkerom i lokalene til reklamebyrået Haugen og Maning. Bildene han hadde tatt så langt var tatt med småformatkameraer
og normalobjektiv, men i det nye studioet begynte han å ta studiofotografier med mellomformatkamera. Han forsatte som fotograf for musikk- og motepresse, men ønsket også å jobbe i retning iscenesatt foto, og fant ut at han ville ta en fotoserie av menn. Som modeller brukte Serck-Hanssen folk han likevel skulle fotografere i forbindelse med oppdrag for musikk- og moteblader, samt venner og bekjente.

I utgangspunktet tok Serck-Hanssen svart-hvittfotografier av modellene i studio, der disse var dekket av objekter. Han la nye objekter oppå kopier av bildene, og re-fotograferte disse igjen med kunstlysfilm i dagslys. 10 blå menn var Serck-Hanssens første utstilling etter studiene i England, og han hadde utstilling på Café de Stilj i Oslo i 1985, og i UFFA-huset i Trondheim i 1986. Bildene ble stilt ut med svarte rammer, på en svartmalt vegg. De var også fremkalt i mye større format enn det vi har plass til på -kunstplass 5.

Serck-Hanssen ønsket seg oppmerksomhet rundt bildene, fordi han hadde et ønske om økt synliggjøring av homomangfoldet.
Han hadde inkludert både heterofile, homser, lærhomser og dragqueens i motivene, med viten og vilje. Han tenkte at dette kunne være med på å bryte ned noen tabuer og skiller mellom de ulike gruppene i homomiljøet. Så han fikk trykket opp utstillingsplakater til utstillingen, slik at homser skulle vite om den. På plakaten til utstillingen i Oslo valgte han motivet av mannen i gummi. Det skulle han nok ikke ha gjort, for da han prøvde å få hengt opp plakaten på Metropol fikk han nei.

Metropol var det viktigste møtestedet for norske homofile på denne tiden. Serck-Hanssen var innom Metropol flere ganger med plakaten for å få den hengt opp, men hver gang fikk han avslag. Avslaget var politisk begrunnet: Menn i gummi var tabu. Skikkelige homser kledde seg ikke i lær eller gummi, eller i dameklær for den saks skyld.
Bildet på plakaten brøt med uskrevne regler for hvordan homser skulle være, og informasjon om utstillingen ble derfor sensurert av sine egne, de homofile.
Serck-Hanssen sørget imidlertid for at utstillingen ble ekjentgjort, gjennom å henge opp plakater over alt i byen.
I Studenterlunden var det gravearbeider på den tida, med plankegjerder rundt. Han tapetserte gjerdene med plakater av mannen i gummi, tett i tett over hele. Så på tross av at organiserte homofile ikke ville at bildene skulle bli sett, ble plakatene sett av svært mange. Plakatene vekte oppsikt, og Serck-Hanssen fikk blant annet noen litt triste brev fra kristne som gjerne ville frelse ham.

10 blå menn har fått et morsomt og paradoksalt etterspill. Der den opprinnelige kopien av fotografiet av mannen i gummidrakt ble forsøkt tiet i hjel i 1985, er det i dag vanskelig å få vist fram denne kopien av helt andre grunner.
Da utstillingen på -kunstplass 5 skulle settes opp prøvde Serck-Hanssen å få stilt ut det originale verket, men dette lot seg ikke gjøre. Verket som en gang i tiden var for slemt til å vise, er i dag lagret i dype hvelv hos Nasjonalmuseet for kunst. Bildet som for nesten tretti år siden ble regnet som for drøyt, selv blant homsene selv, er i dag blitt del av den norske nasjonalkunstskatten, og er derfor vanskelig å få ut for bruk i utstillinger.

 

 

 
 

Copyright: -kunstplass 5